Alle norske writere vet godt hvem han er, og grunnene er mange. Han er norges eldste graffitimaler (38) og han har danset boogie på flere hip-hop jams enn noen annen nordmann. Men i bunn og grunn er det noe dypere, som gjør at han har markert seg.

 av THOMAS STØNJUM © februar 2004

Hvor føler du selv at du står i dag, innen norsk graffiti?
Jeg føler ikke at jeg er noen sentral person i miljøet i hvertfall. Til det har jeg sprayet alt for lite. Graffiti har aldri vært en sentral interesse for meg. Det har alltid vært dans som jeg har brent for. Graffiti har egentlig bare vært en bi-aktivitet for min del.

Jeg henger veldig lite med writere, og hvor jeg står i miljøet må du nesten spørre miljøet om. Jeg har fått et sånt rykte på meg at jeg er en legende. Det har vel mer eller i hvertfall like mye med dansingen å gjøre. Hvorfor jeg har fått det stemplet lurer jeg ofte på. For jeg har ikke vært aktiv, og jeg er ikke noe sånn "die hard" graffiti person heller. Sånn jeg ser på meg selv så er min posisjon ganske lavt i miljøet. Det finns andre som er mer aktive enn meg og er bedre også. Så det er meg en gåte at jeg får så mye oppmerksomhet. Kanskje det at jeg har holdt på lenge. At jeg kan fortelle at jeg har holdt på i 20 år, det veier noe det. Noen har lagd tusen piecer, og jeg har lagd kanskje bare rundt 200, men jeg kan si 20 år.

Mesteparten av tiden din går kanskje med til illustrasjonsjobber?
Nja jeg har mistet litt interesse for det. Det er sjeldent jeg tegner nå om dagen. Når jeg ikke har lyst til noe, så kan jeg ikke gjøre det. Jeg vet at noen kan disiplinere seg. Men jeg må virkelig ha hjertet for noe, for å gjøre det, ikke bare en tanke i hodet. Det er sikkert fornuftig å fortsette å tegne også få en dal med bølger, men jeg føler ikke at jeg er i stand til det. Jeg vil anta at jeg har vært i sånne bølgedaler før, hvor jeg ikke har tegnet i det hele tatt. Det har gått flere år hvor jeg ikke har tegnet noe, også plutselig løsner det.

Har du noe framtidsambisjoner sånn generelt da?
Jeg tenker veldig lite på det. Jeg vet at man skal legge opp pensjon og sånt, men jeg tenker ikke på det i det hele tatt. Jeg planlegger ikke alderdommen min. Jeg vet at jeg jobber om 5 år, men jeg har ikke peiling på hva jeg gjør etter det.

Hvor langt fram tenker du da?
- Stort sett en dag av gangen.

Hvordan er en gjennomsnittlig hverdag for deg?
Akkurat nå er jeg inne i en down periode innenfor graffiti og tegning. På dansefronten er det ganske likt. Så hip-hop er i ferd med å fade ut av livet mitt. Jeg har kanskje gjort mitt, føler ikke at jeg har så mye nytt å komme med. Jeg blir fortsatt invitert til å danse. Men jeg må vel nesten trekke meg før jeg blir så dårlig at det blir patetisk. Det ville vært kjipt å bli husket som litt rusten og dårlig. Man må trekke seg imens man er på topp.

Det meste av tiden min nå går med til dataspillet Descent3, hvor du flyr et skip og har 360 graders frihet. Jeg merker at jeg har den samme passion for å leve meg inn i det spillet, som hip-hop var for meg for 20 år siden. Så det går med mye tid på det spillet. Faktisk hver eneste dag, og noen ganger hele natta også. Og jeg spiller på et team, så jeg har fått en del kamerater online. Vi chatter real-time imens vi spiller, så det er kult det.

Du sitter kanskje og surfer litt graffiti på nettet også?
Nei det er sjeldent, så å si aldri. Data for meg handler bare om Descent3. Jeg er nesten aldri innom hip-hop sider, og det er sjelden jeg sufer på andre ting også.

[Så gikk praten løst om diverse dataspill og tekniske ferdigheter.] " - Hvis vi begynner å snakke om dette, så kan vi snakke noen timer as!" kommer det fra Sean.

Hva var greia med at du trakk deg ut av Atomic B-boys?
Det er to ting, det ene er at jeg har holdt på så lenge og føler at jeg stanger hodet i veggen. Det andre er at jo mer jeg har holdt på med electric boogie, jo mer har jeg forstått at breaking og electric boogie er to helt separate ting.

Nå i det siste har jeg samarbeidet mye med KikUt, som ikke har noe å gjøre med hip-hop i det hele tatt. Det er et danseteater, som går mye ut på detaljer. De går faktisk enda mer opp i detaljer enn hva jeg gjør. De er veldig konsentrerte på ansiktene sine, og bruker mye tid på blikk og utstråling. Det er faktisk veldig vanskelig, for som regel er man veldig fokusert på andre ting. Jeg har sett dårlige dansere se veldig flinke ut på scenen, for de har blikkene og utstrålingen. Hvis man kan lære seg mer om det, da kan man komme langt.

Tenker du på boogie med ledd og bevelser i forhold til flyten når du maler?
Å ja, de tingene speiler hverandre, det er helt sikkert. Uten at det er noen bevist prosess, det er en prosess av den personen jeg er. Ikke bare i hip-hop sammenheng, men i andre sammenhenger også. Måten jeg tenker på er den samme. Jeg er veldig detaljert. Du kan se at dansingen min har detaljerte bevegelser, og jeg har veldig mye detaljer i tegningene mine. I folosofi er jeg også veldig detaljert, veldig analytisk. Jeg liker å studere ting over lang tid. Dette går litt ut over bredde igjen, så jeg har ikke så mange andre interesser.

Jeg har sett at noenganger når du står og maler, så gjør du noen dansetrinn samtidig. Tenker du noe særlig over det, og danser du også når du er helt alene?
[latter...] Ja, jeg benytter sjansen av og til, det kan være at jeg venter på at te vannet skal begynne å koke. Jeg gjør det hele tiden, jeg gjør det overalt og det er min trening. Jeg er veldig dårlig på å pakke treningsbagen, gå til treninga, sette på musikk og så begynne å danse. Det har med å følge hjertet å gjøre. F.eks. klokken fem onsdag ettermiddag, hvis ikke hjertet mitt vil trene da, så kan jeg ikke gjøre det.

Faste treninger passer veldig dårlig for meg. Men hvis jeg plutselig får lyst, så gjør jeg det. Jeg gjør det ikke på restaurant og sånn selvfølgelig, så gæren er jeg ikke. Men hvis jeg plutselig får lyst og det er en viss anledning for å gjøre det, så gjør jeg det. Om det er når jeg maler eller når som jeg sa lager te vann eller andre sammenhenger. Det har til og med hendt at jeg har begynt å tenke på dans og bevegelser når jeg ikke får sove. Da må jeg bare stå opp og prøve bevegelsen!

Men jeg har en viss sjenanse også. Det er ikke sånn at når jeg står alene på t-bane perrongen med mange fremmede rundt meg, at jeg begynner å danse. Men det hender at jeg sniker til meg en liten bevegelse uten at folk legger merke til det hehe.