(fortsettelse) side 2 av 3.

Opplever du mye forventningspress når du er på et høyt nivå?
Nei egentlig ikke. Jeg tror folk er med på å skape forventningspress selv. Et råd til folk der ute er; "never claim skills". Aldri fremstill deg selv som om du har skills, det er da du får forventningspress.

Det hender folk tror jeg kan få plass til syv til åtte ansikter på bitteliten plass, men da må man bare forklare at det går ikke. Tilbake til det med å skryte, her får man press hvis man utgir seg for å være bedre enn hva man er. Så det lønner seg å bare være ærlig på det og si hva man ikke får til. Jeg lærer fremdeles. Det finns tonnevis av folk der ute som kan lære meg masse. Og den dagen at jeg tror jeg kan alt eller at jeg tror jeg er best, vil jeg være en utrolig dum person.

Det samme opplever jeg innen dataspill miljøet. De som poster inne på forumet der for å skryte av seg selv. Når jeg møter de på nettet og når jeg beseirer de. Da sutrer de og vil som regel komme med dårlige unnskyldninger. De kan si all mulig dritt, bortsett fra at jeg er god. Men hadde de hatt en annen holdning på forumet og sagt litt mer hyggelige ting, så hadde de ikke hatt det forventningspresset heller.

Hyggelig sier du, men er ikke mye av hip hop basert på beinhard konkurranse. Rappere disser hverandre og graffiti malere og b-boys battler. Blir det ikke da lett å tenke negativt om motstanderne sine?
Jo det må være konkurranse. Det skal ikke være noen syklubb hvor alle er velkomne. Haha det høres nesten litt brutalt ut. Konkurranse instinktet er viktig og battles er en bra greie. Men det er ikke det jeg prater om. Det jeg prøver å få fram til folk er at det går mer på hva slags person du er. Man må være profesjonell i forhold til det man driver med.

Når jeg er på nettet og spiller Descent3 for eksempel, og skal ta en motstander. Da lar jeg meg ikke bli drept. Jeg gir alt for å ta ut motstanderen min. Men når vi møtes i chatt etterpå, så sier jeg ikke "haha du suger - jeg drepte deg!". Da sier vi "takk for kampen, det var morsomt å møtes". Det går på generelt hvordan du er som menneske.

Er det sånn at alle skal ha en bit av deg?
Altså jeg har liten fame, men selv med det lille jeg har, så skjer det ofte at folk husker meg og jeg husker ikke dem. Jeg har holdt utallige kurs, vært på utallige jams hvor jeg liksom har hengt med personen. Og noen forventer tydeligvis at jeg skal huske dem. Men jeg kan ikke huske 600 personer og forskjellige navn. Ofte når jeg er på jams, så kommer den ene etter den andre og skal slå av en prat. Når jeg så er ferdig med den så kommer det en ny person og skal slå av en prat. Og jeg er der jo egentlig for å danse og høre på musikk. Men det er ikke noen big deal. Det er ikke noe stort problem for meg, men av og til kunne jeg tenkt meg å vært litt mer anonym.

Henger du noe særlig med andre writere?
- Nei ganske lite.

Er det pga aldersforskjellen?
Noen writere henger jeg jo med. Men nei det har ikke noe med alder å gjøre. Jeg er veldig på den der med å prøve å følge hjertet mitt, og syntes ikke det er noe vits å strebe så mye med å skulle kjenne så mange som mulig. Og det gjelder ikke bare i hip hop miljøet. Det er bedre å ha overfladiske forhold, og ikke prøve å late som noe annet. Prøve å være høflig, man kan jo liksom smile og si hei osv. Også er det andre man har et visst dypere vennskap med.

Blackbooken din har for det meste skisser og bare noen få bilder. Hvorfor tar du ikke mer bilder av det du lager?
Det har med hvorfor jeg i det hele tatt driver med graffiti. For det første så er jeg ikke så veldig interessert i graffiti. Helt fram til nå nylig, så malte jeg først og fremst fordi folk maste og egentlig litt motstridig. Men fordi jeg kunne tegne så var det naturlig. Så min interesse for å dokumentere det var aldri til stede. Jeg følte ikke at det virkelig var noe jeg ville gjøre, og jeg følte ikke at det jeg hadde lagd var noe spesielt bra heller. Hadde jeg fulgt hjertet mitt burde kanskje sagt nei oftere, men jeg ga etter for press. Men jeg må si at det som var kult med det var å komme seg inn ulovlig på områder og stå der og spraye. Det kicket du får av å spraye ulovlig. Det var egentlig mer interessant enn selve graffitien.

Angrer du ikke på at du ikke har bilder av de gamle piecene dine?
Nei jeg syntes egentlig ikke så mye av det jeg har laga har vært så bra. Men nå i det siste har jeg vært litt mer fornøyd med ting jeg har laget, og har faktisk tatt litt bilder.

Graffiti går jo for det meste i bokstaver, hvorfor lager ikke du mer av det?
Fordi jeg ikke er noe god i bokstaver. Første piecen jeg lagde var bokstaver, men jeg var mye mer fascinert av figurer. Så etter hvert kuttet jeg ut bokstaver hundre prosent og fokuserte kun på figurene. Men jeg er fullstendig klar over at graffiti er bokstaver og at figurer vil alltid bli en sånn mindre del av graffiti.

Jeg kan godt skrive under den kritikken, at hvis noen sier at jeg ikke er graffiti writer i det hele tatt, så er jeg ikke det heller. De kan gjerne definere meg som noe annet, det er samme for meg. Bare at jeg vet hva jeg vil lage og hva jeg brenner for. Hvis noen har lyst til å definere det som noe annet så aksepterer jeg det. På samme måte som noen sier at det ikke er kunst. Det er ikke min jobb å definere ord.

Farlige Farger dokumentaren som ble vist på TV2 fikk noen reaksjoner innad i graffiti miljøet. Noen mente at du disset bomberne, stemmer det?
Det er helt feil for jeg er ikke imot tagging, og jeg er heller ikke imot bombing. Det går mer på det med å velge sine mål med omhu, og legge ære i det man driver med. "STYLE". Om å ha en viss respekt for veggen. NOEN VEGGER TAGGER MAN IKKE PÅ. Jeg er ute etter å skape en nyansert fremstilling av hva graffiti er. Jeg er opptatt av graffiti som estetikk, om det er en tag en piece eller en character spiller ingen rolle. Om man bruker en uke på en vegg eller bomber hele byen på en natt, spiller heller ingen rolle. Det som spiller en rolle, er om det er estetikk heller hærverk. Jeg tagger ikke, for jeg kan ikke lage tags. Jeg ser på tags som den vanskligste delen av graffiti.

Jeg prøver ikke å si hvem som er "pøbler" og hvem er "estetikere". Men jeg prøver å si noe om hva er hærverk og hva er estetikk. Så er det opp til folk selv hvor de plasserer seg i de kategoriene. Hvis en bomber mener han er opptatt av estetikk, så er det bra og helt greit. Og hvis han føler seg fornærmet, så har han ikke forstått hva jeg sier.

I dag er debatten splittet i to deler. De som mener at graffiti bare er hærverk og de som mener det bare er "kunst". Det blir som å si "Idrett er bare doping" eller "Idrett er dopingfritt". Yeah right, det blir for dumt.